Bra start

Man våkner, og føler allerede før man åpner øynene at noe er galt. Det regner hunder og katter utenfor.

Man står opp, går i dusjen og funderer over hvordan man skal komme seg tørr til skolen på sykkel og uten regntøy. Man spiser frokost og psyker seg opp. Man åpner døra og HERREJESUS det regner der ute. Man biter tennene sammen og tråkker ut i plaskehavet. Setet på sykkelen har sugd opp så mye vann at det bobler. Himmelen er vidåpen. Man tenker at nå er det faen meg alvor der oppe. Du kan si hva du vil, men vann i sin naturlige tilstand kan ikke falle så fort. Noen der ovenfor KASTER dråpene nedover.

Jakka dobler sin egenvekt i løpet av tiden det tar å låse opp sykkelen. Man tråkker i vei. Trehundre meter ned i veien blir man forbikjørt av en lastebil som uten å nøle produserer en flodbølge som treffer en i ansiktet. Iskaldt sølevann i øyet, værsågod. Håper du får en bedriten dag.

Man stopper, vurderer å snu. Men man vet, at møter man ikke til timen i dag, så går man over grensen og stryker i faget. Så man sykler. Setter seg ned på det boblende setet og tråkker av sted, gjennom de halvmeterdype søle-dammene i den osende morgenrushtrafikken, hvor møkkasure leverpotteboere koker og tuter og roper at de skal drepe hverandre.

På sykkel har man lite man skulle sagt. Sikten er fem meter og bilene raser forbi i hundre. Ikke én bilist bryr seg om at man tråkker for livet der ute i veikanten, vingler i vinden, kveles av regnet. Man blir sprutet ned av ALLE bilene i Princes Avenue. En av sjåførene sveiver ned ruta og forteller at man er ei fitte, for å være på den sikre siden.

Når man til slutt parkerer sykkelen på skolen er man så gjennomblaut og panikkslått, at man bare kunne drømme om å oppnå det samme ved å la seg dytte baklengs ut av et helikopter over kuling i Nordsjøen. Man tenker at hva faen gjør man ikke for å komme tidsnok på skolen.

Tredve sekunder senere får man vite at timen er avlyst.

Det er bare å sykle hjem igjen.